Refleksjoner.

Ondskap hva er det?

I de siste årene er det skjedd en del hendelser av den mindre bra sorten som har gjort at jeg i det siste har fundert veldig mye rundt begrepet "Ondskap" da det er et nytt begrep for meg som jeg sjelden har måttet forholde meg til. Nå som jeg har blitt utsatt for direkte ondskap ville jeg sette meg inn i hva det er som definerer " Ondskap og hva som fremkaller det.  Har googlet litt og funnet forskjellige definisjoner vedrørende begrepet. 


Vår forståelse av onde gjerninger.

Vår forståelse/allmennheten av onde gjerninger er når noen dreper, voldtar, eller forulemper andre mennesker, kan vi enten forstå det som ondskap eller sykdom. Dette er et uhyre vanskelig dilemma, og ikke minst et etisk spørmål.

Ondskap defineres på svært mange forskjellige måter, mye avhengig av kultur og religiøs forankring. Tradisjonelt sett spesielt innenfor en kristelig referanseramme handler ondskap om handlinger, evt. tanker og ideer knyttet til synd. En slik definisjon finner vi bla på wikipedia.org, og i samme oppslagsverk defineres ondskap som "moralsk forkastelig" "Korrupt" "Destruktivt "egoistisk" eller avsindig.

Psykologisk og filosofisk forståelse av ondskap
Innenfor et filosofisk eller psykologisk perspektiv har blandt annet Roy F Baumeister og Lars H Svendsen skrevet bøker om ondskap. I følge disse involverer ondskap et intensjonelt ønske om å skade andre mennesker, andre igjen kritiserer denne definisjonen og mener at definisjonen blander ondskap med det vi forstår som aggresjon, to begreper de mener bør holdes adskilt. I boken "Ondskapens Psykologi" diskuteres Kuschel og Zand ondskap og havner på en litt annen definisjon.


"…those that in their character are extreme and cross-frontier in the cultural and social context where they appear, and have as a purpose to reduce others' quality of life (physically and/or psychological) and when the act is committed without empathy for who it is affecting"

En slik definisjon av ondskap ligger sannsynligvis tettest opptil den mest aksepterte forståelsen av fenomenet, men det gir ikke noe svar på det andre, og langt mer intrikate dilemmaet som handler om årsaken til ondskap. 

En ganske vanlig antakelse er at ondskap kobles til individets frie valg og dermed står individet ansvarlig for sine handlinger. Sykdom og Sinnsforvirring representerer mangel på valg, noe som indikerer at individet ikke står ansvarlig for sine handlinger. Ved ondskap dømmes man til fengsel og straff, mens ved galskap ordineres behandling. 

Hvilke verdier og normer er da mennesker i dag formet av i form av at det er enkelt å strø om seg med setninger som " Du er direkte ond" "Du er full av ondskap" Det er det ondeste noen, noen gang har sagt til meg" uten noen som helst begrunnelse eller konkrete eksempel.

Det er tross alt et sterkt begrep å bruke i noen som helst situasjon overfor andre mennesker. Som for meg vitner om dårlig ord forråd og stort behov for å heve seg selv over andre.

Det får meg til å undre på hva som er drivkraften når noen føler de må bruke så sterke ord som ondskap for å uttrykke seg. Vel det kan en bare spekulere i.

Jeg vil like vel nevne noen punkter om hvorfor:

• Lav selvfølelse
• Oppnå følelsen av makt
• Få motparten til å føle seg liten
• Oppheve seg selv
• En forsvarsmekanisme
• En kamuflasje av egne feiltrinn
• Vet ikke bedre
• Psykisk lidelse
• Rusproblemer
• Følger flokken

I mitt hodet er begrepet "ondskap" et ord som sjelden eller aldri brukes, da jeg foretrekker å gå inn i relasjoner med et åpent sinn. Jeg tror på det gode i mennesker og fokuserer på deres positive sider i stede for de negative. Jeg har vel kanskje en tendens til å se forbi de negative sidene ved mennesker jeg treffer eller er nær og gjerne finne forklaringer og unnskyldninger på deres vegne.

Jeg har lært tre nye ord i denne tiden, som jeg tidligere ikke har hatt noe forhold til eller som har fått plass i mitt vokabular. Ordene er:  "Ondskap, "Hat" og "Hevn". For meg er dette sterke ord å bruke, og spesielt mot andre mennesker, og ellers alle levende skapninger.

Vi har vel alle vært der at man fantaserer om å ta igjen, ta hevn og kose oss med de verst tenkelige tanker og pønsker ut det verste av det verste, mot de som har såret oss, ønske om hevn og ondskap kan oppta tankene våre helt i en periode, i det minste så skal den/de personene få lide for det de har gjort. Jeg har vært der og det har helt sikkert dere også.

De aller fleste av oss lar det blir med tankene og etter en stund forsvinner de helt. Derimot er det noen som ikke har denne sperren i det hele tatt og man kan undres hvorfor. Hva de vil oppnå?, hva som er driver dem? og hva er det som får dem til å tro at det er akseptabel oppførsel og at slike metoder fungerer?

Mine tanker rundt dette er mange og jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om det.
I hovedsak tror jeg at mennesker som har behov for å hevde seg selv i form av ondskap og hevn, har forferdelig dårlig selvbildet og lav trygghet i seg selv.

Til dels tror jeg også at miljøfaktor har en del å si, hva og hvem en omgir seg med osv. og til dels arv og oppvekst. Av disse tror jeg miljøfaktoren veier tyngst. Påvirkning fra ytre forhold som kommer fra de man føler størst tilhørighet til over tid, om disse miljøfaktorene er dominerende i livet ditt så tror jeg ikke veien er så lang for å ta i bruk ufine metoder for å heve seg selv over andre og ty til ukvemsord og psykologisk spill for å få de/den andre til å føle seg liten. Det er da gjerne andre, enkelt individ eller gruppe som står bak og manipulerer vedkommende, lærer vedkommende at dette er rette måten gjøre det på. Er man utsultet på positiv anerkjennelse og har lavt selvbilde så er man et lett bytte.

"What comes around, Goe's around."

En ryggsekk med skyld og anger

Fornektelse er sikkert lurt hvis man skal bevare ansikt eller slippe straff, men kanskje mindre lurt for å få ro i sjelen og sinnet, skriver Kirsti MacDonald Jareg.


TEKST: Kirsti MacDonald Jareg

Publisert: 15. mars 2014. Sist oppdatert: 13. mars 2014


«Hva forteller folk til presten når de avlegger skriftemål?» Jeg hadde lurt på dette lenge, og nå fikk jeg anledning til å spørre en med erfaring. Skriftestolene i katolske kirker har en mystisk og litt eksotisk karakter. Det nærmeste bekjentskapet jeg har med dem, er fra kinofilmer der de uhyrligste forbrytelser hviskes gjennom den perforerte veggen som skiller presten og den skriftende. Taushetsplikten er absolutt, så selv den nedrigste handling og det verste overgrep kan bekjennes med en visshet om at hemmeligheten forblir hos presten.

Skriftemålet og tilgivelse fra Gud er ikke mitt anliggende, men bringer meg allikevel til kjernen i dagens spalte, nemlig ærlighet og mot. «Ærlighet» handler om å skille mellom sant og usant, men også om å framstå som en autentisk person – ganske enkelt å stå for hvem man er og hva man gjør. VIA Institute on Character, en forskningsinstitusjon innenfor fagfeltet positiv psykologi, har forsøkt å kartlegge menneskelige dyder på tvers av tid og rom. Ifølge dem er karakterstyrken «ærlighet og autentisitet» et uttrykk for en av seks grunnleggende dyder, nemlig «Mot».

Mennesker som ikke står ved sine gale handlinger og bærer på en ryggsekk av skyld og anger, går igjen i kunst og litteratur, og det ender svært sjelden godt med dem. Et av de mer ekstreme eksemplene finner vi i skuespillet «Richard III», der William Shakespeare lar myrdede mennesker dukke opp som gjenferd i drømmene til kong Richard III natten før det siste, avgjørende slaget i hans liv. Én etter én anklager de ham for hans misgjerninger og forutsier hans undergang: «Let me sit heavy on thy soul to-morrow!»
Forsoning og tilgivelse

De fleste kan heldigvis ikke måle seg med den plagede kongen når det gjelder svart samvittighet, men hva slags rom har vi i hverdagen for å erkjenne skyld og ansvar? Hvor går vi for å snakke om handlinger vi angrer på? Hva blir responsen? Vi bruker mange språklige hverdags-fraser for å fjerne andres skyldfølelse. En naturlig refleks er å si noe i retning av «du mente det jo ikke vondt», «du hadde jo ikke noe valg» eller «han var jo ikke så grei mot deg heller, da». Vi mener det godt, men de trøstende frasene stenger muligheten til å snakke om anger, skyld og behov for tilgivelse.

Når folk oppsøker skriftestolen, ligger det i sakens natur at de synes de har gjort noe galt. Først og fremst antar jeg at de skriftende søker tilgivelse, men de vet også at de møter en som ikke dømmer dem, en som er forberedt på å høre om ugjerninger uten å bagatellisere dem eller bli sjokkert. De møter en prest som har en rituell måte å takle situasjonen på og et sted der man kan være anonym.

I forlengelse av dette synes jeg det er interessant å tenke over hva slags signaler terapirommet sender ut. Er det et godt sted å snakke om anger, skyld, forsoning eller tilgivelse? Det er allment akseptert at man kan fortelle om andres krenkelser, vold eller overgrep. Men er det like innlysende at man kan fortelle om egne gale handlinger? Er man trygg på at disse ikke fordømmes eller bagatelliseres? Er man sikker på at terapeuten tar dem på alvor?

La meg gå tilbake til skriftestolen. Det hele begynte med at jeg hadde tatt turen til den katolske St. Patrick-kirken i byen Drogheda nord for Dublin. Jeg var i Irland fordi jeg skriver en reiseskildring fra den grønne øya, og nå hadde jeg gått innom St. Patrick for å se på et hode, ja nettopp, et hode, som pilegrimer oppsøker for å helbredes for sykdommer.
Å lette sjel og hode

Så hva er historien bak hodet? På slutten av 1600-tallet ble den irske katolske erkebiskopen St. Oliver Plunkett brakt til London og anklaget for å planlegge et komplott mot den engelske kongen. Plunkett ble dømt til å bli hengt, trukket og kvartert i London, en straff som britene hadde for vane å ilegge personer anklaget for høyforræderi. Nå var beskyldningene mot Plunkett falske, men innrømmelsen av dette kom for sent for hans del. Men én god ting kom det ut av tragedien: Gjennom å bestikke bøddelen, sikret noen forutseende katolikker seg hodet hans som etter diverse omveier havnet tilbake i Irland.

Jeg ankommer St. Patrick-kirken midt under morgenmessen. Prestens stemme når meg gjennom høyttalere utenfor døren. Jeg er i villrede. Kan man gå inn midt under en messe, eller er høyttalerne et hint om at forsentkommere må ta til takke med å stå utenfor?

Mens jeg står og funderer på hva jeg skal gjøre, åpner døren seg og en eldre kvinne kommer ut med en rosenkrans i hånden. Hun forlater messen! Hvis noen tar seg friheten til å forlate en messe, kan det umulig være så ille å gå inn, selv om man ikke er presis?

Det lukter voks i kirken. Alle ligger på kne ved benkeradene, så jeg setter fra meg sekken, kneler med foldete hender og forsøker å gli inn tross kamera og fjellbukser. Det må lyse lang vei at jeg er en fremmed, men alternativet, å sette seg på benken mens alle ligger på kne, virker verre. Jeg kikker stjålent på de andre og mumler litt når de ber. Presten hever et blankt vin-beger bak et hvitt, stort marmor-alter og ringer deretter med en liten klokke, det skingrer gjennom kirken og alle reiser seg og går fram mot alteret. En eldre kvinne hjelper presten med å dele ut oblat-kjeks til nattverden. Det er grenser for å gi seg ut for noe jeg ikke er, så jeg blir ved posten, knelende ved den bakerste benken.

Messen er over. Jeg rusler nølende bort til St. Oliver Plunketts hode, som ligger i en glassmonter. Jeg synes det er grotesk og skremmende med et tre hundre år gammelt hode til allmenn beskuelse, men mange finner trøst, lindring og håp i relikvien som skal ha helende kraft.

I Irland er man sjelden lenge alene med mindre man ønsker det selv. Snart kommer jeg i prat med en hyggelig pensjonist. Michael Coyle venter på sin kone, som er ute på et ærend etter morgenmessen, og i mellomtiden tilbyr han seg å bli min omviser. Jeg benytter sjansen til å spørre ham: Hva forteller man presten når man går til skriftemål? Hva slags handlinger dreier det seg om? «Å nei, det forteller jeg ikke», sier han. «Jeg mener sånn generelt», sier jeg. «Å ja. Sånn generelt. Løgner. Baksnakking. Skulking av messe. Om man har spist kjøtt på fredag eller Askeonsdag. Eller hvis man har begjært sin nestes hustru.» Vi ler så dempet og verdig som vi kan foran hodet til stakkars Plunkett.

Jeg har nok et spørsmål til Coyle. «Tror du det er positive helsemessige konsekvenser av å snakke med noen når man har gjort noe galt?», sier jeg, «tror du skriftemål kan være sunt for den psykiske helsen?». Coyle nikker. «Skriftemålet letter sjelen, men også hodet», sier han. «Når jeg går derfra, er jeg mye lettere og roligere til sinns.»
Det fulle ansvar

Den norske psykiateren Atle Roness bekrefter Coyles erfaring. Roness skriver i en kronikk for noen år tilbake: «Det er god mentalhygiene å gå til skrifte. Det har vært postulert at det er færre selvmord hos katolikker enn hos protestanter, og at dette skyldes katolikkenes skriftemålepraksis.»

La én sak være sagt: Terapirommet og skriftestolen har helt forskjellige funksjoner. Når noen går lettet ut fra en skriftestol, er det kanskje med troen på at man har fått tilgivelse fra Gud. En slik tilgivelse har ingenting med terapirommet å gjøre. Det som er mitt anliggende, er motet til å stå for det vi gjør, og at dette er et første skritt mot endring eller forsoning med andre mennesker.

Så hva skjer når man velger den motsatte strategien? Gang på gang hører jeg for eksempel advokater si på vegne av sin klient at vedkommende «ikke erkjenner straffeskyld». Det hender selvsagt at folk virkelig er uskyldige, eller at det er sterkt formidlende årsaker til at de handlet som de gjorde. Det er ikke disse sakene jeg er opptatt av her. Jeg snakker om saker der alle beviser peker mot den mistenkte, og der vedkommende vanligvis også får en dom. Som en allmenn borger som ikke kan juss, spør jeg meg: Hvordan er det mulig at så mange ikke erkjenner straffeskyld selv om det viser seg at de er skyldige? Og som psykolog spør jeg meg om det lurt for den psykiske helsen? Er ikke innrømmelse av ansvar for egne gale handlinger en verdifull kompass-pil i livet? Og risikerer man ikke at skyld og ansvar som ikke erkjennes, dukker opp i andre forkledninger, som mareritt, depresjoner eller angst?


Fornektelse er sikkert lurt hvis man skal bevare ansikt eller slippe straff, men kanskje mindre lurt for å få ro i sjelen og sinnet enten man sitter i skriftestolen, terapirommet, sammen med en venn eller i fengsel. Det hadde vært befriende å høre flere advokater si: «På vegne av min klient vil jeg formidle at han tar det fulle ansvar for det han har gjort, han er oppriktig lei seg for det, han vil komme til bunns i hvorfor han gjorde det, og sørge for at det aldri gjentar seg.»

Livsveiledning tips!

Da er vi i startgropen på nytt år og da er det alltid litt greit med en pep talk til seg på hva en kan bli bedre til i året som kommer. I den forbindelse vil jeg gjerne dele noen tips for det nye året.

• Du skal gjøre egne valg:
  Selv om de har vanskelige konsekvenser. Handlingslammelse leder ikke til noe. Kanskje velger du feil, men VELG! så du ikke ender opp med at andre velger for deg.

• Du skal ta ansvar for egne handlinger:
  I visshet om at ethvert ord og enhver handling berører andre, skal du ta ansvar for det du selv gjør. Det er aldri noe som "bare blir slik" Du er ikke en viljeløs seigdame eller -mann i hendene på en ubegripelig høyere makt. 

• Lek ikke med følelser:
  Verken andres eller dine egne. Ikke noe er så dyrebar en gave som følelsene våre, og de skal behandles som det, med varsomhet og respekt. Spill ikke russisk rullet med andres eller egnes følelser, ønsker du å leve risikabelt, er fallskjermhopping heller å anbefale.

• Du skal ikke la andre definere deg: 
  Definer deg selv hvem du er, og kjenn dine egne verdier så godt at du står støtt selv om andre har helt andre verdier og gir uttrykk for at de er de eneste rette. Paulo Coelho sier: For å ha tro på din egen vei, trenger du ikke å bevise at andres vei er feil. 

• Kjenn dine egne behov: 
  Spør deg selv om dine grunnleggende behov blir dekket, i den relasjonen du er i. Blir de ikke det, så si fra. Folk er som regel ikke tankelesere. Hjelper det ikke, gå din vei.

• Kjenn dine egne grenser: 
  Si fra hvor de går, og la det får konsekvenser om de tråkkes over. Lar du grensene dine tøyes til stadighet, vet til slutt verken du selv eller andre hvor de går. Å flytte grenser må være din bevisste beslutning, ikke noe du bare lar skje.

• Kjenn din egen verdi:
  Dersom du ikke verdsetter deg selv, kan du ikke forvente at andre vil gjøre det. Vær ekte og ærlig og stå for den du er.

• Lytt til intuisjonen din:
  Den ser og hører ting som ikke en gang kommer opp i bevisstheten, som ikke er forklarlige, men som like fullt er den rettesnor du skal ledes av. Intuisjonen ser sannheten. Om noe har trillrunde øyne, gjær og sier uhum så er det gjerne en ugle i mosen. Ikke nekt å se det, fordi du VIL tro noe annet.

Kommunikasjon - Ta kontroll over egne tanker

En hendelse kan tolkes på et uendelig antall forskjellige måter. Ser du at kjæresten skjærer brødskiver kan du velge å tolke dette på blant andre disse måtene:

1) Han er sikkert sulten. Det er ikke så rart, det er jo lenge siden han har spist.

2) Åååå, nå lager han frokost til seg selv igjen, skal han aldri lage til meg da? Jeg som alltid lager til han..den møkka-kjæresten, han setter sikkert ikke pris på det en gang, eller tar det for gitt, og aldri gir han noe tilbake til meg…

3) Kult, endelig spiser han opp den stinkende åpnede leverposteiboksen. Jammen bra at han spiser opp den maten som er blitt stående her etter at vi hadde besøk fra Nord-Norge!

4) Greit at han lager seg frokost, men MÅ han alltid bruke den kniven der? Det er oldemors gamle sølvkniv, jeg liker egentlig ikke at han bruker den i smøret…

5) Hm, jeg er også sulten, kanskje han vil lage til meg også hvis jeg spør pent?

Dette var bare noen muligheter, poenget er altså at en hendelse kan tolkes på mange måter med ulik grad av positivitet/negativitet. Hvordan en enkelthendelse tolkes er avhengig av konteksten rundt og inne i oss, som virker som en form for filtre. Det vi ser er altså avhengig av hvilke filtre, eller briller, vi har på oss. Kanskje har vi snille-brillene på, kanskje såret-brillene eller bitter-brillene? Hvilke briller du har på deg kan påvirke stemningen mellom deg og menneskene rundt deg.

Hva er det  da som bestemmer hvilken måte du tolker ting på?

• Humøret
  Er vi i godt humør går det meste ganske bra, vi tar oss ikke så lett nær av ting, problemer kan lett løses og hvis ikke ordner de seg sikkert før eller senere likevel. Vi er glade i menneskene rundt oss og har både godheten og godviljen fremme når vi tolker deres atferd. Dårlig humør virker motsatt, alt er tungt og håpløst og folk er egentlig bare egoistiske (det er baaare meg som tenker på meg!) i det de gjør.

• Erfaringer.
  Har du erfaringer med at folk ikke er til å stole på, ja da har du lett for å ha mistenksom-brillene på. Kanskje det er lurt, fordi folk rundt deg ikke ER til å stole på, men kanskje har dette endret seg, men det vil du aldri få vite dersom du aldri prøver å ta mistenksom-brillene av. Brillene påvirker hvilket budskap du tar inn og det er nemlig ganske vanskelig for folk å nå inn med andre budskap enn de du allerede har åpnet for å ta inn. Har du derimot erfaringer med at folk liker deg og det du står for er det lettere for deg å ha tillitsfull-brillene på og være åpen og ærlig med de du møter slik at de oppfører seg på samme måte mot deg.

• Personligheten.
  Kanskje du er en innadvendt type som er litt forsiktig og redd for å legge for mye positivt inn i ting, at du ikke en gang ser hva vennene dine gjør for å vise deg at du er en av gjengen. Eller kanskje du og resten av din familie var vant til å si ting rett ut, usminket og som de er – for å klarne luften, ikke for å få en til å føle seg liten og nedverdiget, men fordi det å være tydelig gjør det lett å vite hvor alle står.

Til syvende og sist dreier dette også seg om å kjenne seg selv og å ta bevisste valg. Sjekk humøret ditt når du tolker enn hendelse negativt, og ikke la humøret i øyeblikket bestemme hvordan dine relasjoner til andre skal utvikle seg. La heller det dårlige humøret gå over før du tar noen viktige avgjørelser om dette. 

Vit om hvilke tidligere erfaringer du har med deg og om viktige personlighetstrekk du har som kan gjøre at du har spesielle tendenser når du tolker andres atferd. Vær bevisst, og ta deg selv i det når du opplever andre eller verden generelt som trist, urettferdig, ubetenksom, vanskelig eller kjedelig.

Relasjoner til andre!!

Tenker denne kan være til refleksjon igjen. Er fra en periode av livet mitt som bidro til ettertanke. Publisert første gang i 2010

I ly av en del erfaringer jeg har gjort meg på både godt og vondt, har jeg fundert litt ang. det å skape relasjoner til andre, både i RL og i andre fora. Har kommet til at vi innimellom alle trenger å gå en runde i oss selv, og finne ut hvor vi vil og hva vi vil med livet vi har fått tildelt.

Dette er tanker jeg har gjort meg i en prosess for å finne meg selv og hvilke elementer som er viktig for meg og mitt liv, når det gjelder det å ta vare på, eller skape seg nye relasjoner.

De aller fleste har et ønske om å leve et liv i relasjon til andre, og det er igjennom andre at vi i stor grad bygger vårt selvbilde. Det er viktig å søke etter de menneskene som gir deg annerkjennelse og en god selvfølelse, og å velge bort de som tapper deg for energi og er destruktive for deg.

Å finne gode støttepersoner der vi kan være oss selv fullt og helt, vise sårbarhet og styrke, er av stor betydning for hvordan vi ser på oss selv og hvordan vi møter motgang.

En av de største utfordringene i livet er kanskje å nettopp vise vår sårbarhet og å tørre å ta i mot kjærlighet fra andre mennesker. For mange kan det være lettere å hoppe i fallskjerm enn å ta i mot. Vi lager murer rundt oss slik at vi kan beskytte oss mot at andre kommer innenfor vår rustning, og sikrer oss med det at ingen ser hvor redde vi er for å vår vise sårbarhet. Vi trenger å bygge broer til hverandre, og ikke murer. En bro hvor du kan invitere andre inn i din bolig og hvor du blir sett for den flotte personen du er med alle de følelser og opplevelser du bærer med deg. En bro hvor vennskapsbånd knyttes, og hvor dere gir til hverandre.

Det er en gave å få lov til å gi til andre mennesker. Jeg undrer meg over alle de som til stadighet uttrykker at man må ha det godt med seg selv for å kunne gi til andre. For meg er dette bare halve sannheten, for ved å gi av seg selv, får man det godt med seg selv.

Vi lever i et individualistisk samfunn. Det er «in» å gå på kurs i selvutvikling: «Hvordan kan JEG få et bedre liv?» Det er for så vidt ikke noe galt i dette, og det er ikke nødvendigvis snakk om egoisme heller; mange trenger å sette seg selv i fokus, men jeg skulle ønske det også ble «in» å selvutvikle sin nestekjærlighet: «Hva kan jeg gjøre for andre mennesker?» «Hvordan kan jeg være et godt medmenneske?» Hvis alle tenker på samme måte vil vi ha mange støttepersoner rundt oss i livet vårt.

Om vi ikke hjelper hverandre, hvem skal hjelpe oss da?

Mange mennesker finner mye støtte og omsorg hos sine kjæledyr. Det er mange dokumenterte forskningsrapporter som viser at dyr har en stor helsebringende effekt. Dyr er helt betingelsesløse i sin kjærlighet til oss, og dømmer oss ikke ut i fra hvem vi er og hva vi kan. Vi mennesker har behov for betingelsesløs kjærlighet. Det handler om at andre gir til deg uten å kreve eller forvente noe av deg.

Det er viktig å ikke glemme at du er selv din beste støtteperson i livet. Ved å bli venn med og akseptere deg selv slik du er, kan du sette deg fri fra andres krav og forventninger til deg. Gi deg selv omsorg og kjærlighet, bli din egen beste venn! Ta sjansen på å vise deg fram for andre, og ta ansvar for å bringe positive relasjoner inn i livet ditt.

Menneskelige verdier - Hva er det?

Finners det verdier Som er felles for forskjellige religioner og livssyn på tvers av kulturer og landegrenser? Utvilsomt. Disse verdiene kan vi kalle felles menneskelige verdier. Selv om disse verdiene er felles for mange mennesker og samfunn, vil det være forskjeller i vektlegging av verdiene og begrunnelsen for disse.

Verdivalg

Hvilke verdier som er viktigere for den enkelte kan variere. Til daglig tenker vi kanskje ikke så mye over hvilke verdier vi har eller ønsker å stå for.
I situasjoner hvor vi opplever noe vi reagerer sterkt følelsesemessig på, kan det være positive eller negative følelser, kan si noe om hva som er verdifylt for oss ikke er i varetatt.  Tilsvarende hvis vi reagerer med stor glede på en hendelse, vil det si noe om hva som er viktig for oss.

Noen ganger kommer vi i situasjoner der vi står foran et valg og hvor det er slik at uansett hva vi gjør ikke kan i vareta alle verdier som er viktige for oss. Vi står oppe i et etisk dilemma. Det er i slike situasjoner vi tvinges til å velge hvilke verdier som er de aller viktigste og som skal veie tyngst. Slike valg er ikke enkle. Spesielt vanskelig kan det være hvis flere sammen skal komme frem til enighet og faren for å overkjøre en eller flere til stede. 

Å kjenne på verdiene en har og vil ha kan også være vanskelig alene. Det oppstår situasjoner der man føler seg totalt overkjørt og avskrevet og man vet det er langt fra riktig. Da må man gå inn i seg selv å kjenne på hvilke verdier som er sterkest og handle ut fra det. Det kan være seg holdninger fra familie, venner eller kollega-er. Av og til kan det også være å bryte med forhold man har.

Grunnleggende verdier man har vokst opp med, sitter ofte stødig og kan være en god rettesnor senere i livet og i vanskelige situasjoner der det stormer litt rundt deg, og kjenner man sine egne grenser og er tydelig på dem er man enda bedre rystet. 

Har lært det å ha gode / sterke verdier på noen områder, samt tydelige grenser, er godt å ha med seg og stå fast ved. Det gir en trygghet i seg selv når tilværelsen røyner på og man kommer sterkere ut av situasjonene. 

Litt fundering  og filosofering en onsdagskveld, sammen med ustrukturert kaos er en fin bil. 


.

 

Hersketeknikker

Mine ord og mine uttrykk om deg eller andre er ikke farligere og kan ikke skade eller såre deg mer enn akkurat du eller andre tillater. 

Dessverre er svært mange mennesker i så lite kontakt med seg selv at de uten å blunke gir andre skylda for egne reaksjoner. De skiller ikke mitt, ditt og andres og når de i en debatt møter motgang gir de andre skylda for sin egen utilstrekkelighet.
Og det gjør de gjerne ved å komme med nedlatende karakteristikker av personer, grupper av personer eller grunnlaget for hele debatten.

Har du fått servert utsagnet «Lille venn, jeg tror ikke du vet helt hva du snakker om» når du diskuterer med noen? Her får du hjelp til å avsløre hersketeknikkene.

Hersketeknikker brukes for å styre hvordan en selv og andre framstår. Med hersketeknikker kan man framheve seg selv, eller få den man er uenig med, til å virke dum og kunnskapsløs. Å gjøre narr av det du sier gjennom å antyde at du er ung og uvitende, er en velkjent teknikk blant en del voksne. Mange bruker hersketeknikker hele tiden, mer eller mindre bevisst.

De vanligste hersketeknikkene

·  Latterliggjøring.

·  Blande sak og person, ved å kritisere personen og ikke det han eller hun står for.

·  Gi skyldfølelse til motstanderen.

·  Utestenge den eller de en ikke liker.

·  Usynliggjøre gjennom å overse den andre.

·  Dobbelt straff. Det er galt hvis du gjør det, men også hvis du lar være å gjøre det.

·  Å holde tilbake informasjon.

·  Stjele ideer fra andre gjennom å presentere andres ideer som sine egne.

·  Rakke ned på andre.

·  Overse den andre.

·  Bruke vanskelig språk.

·  Bruke tydelig negativt kroppsspråk når motstanderen snakker.

·  Sette noen i bås, generalisere.

·  Sette folk opp mot hverandre.

·  Ha regler, men bryte dem når det passer en selv.

·  Si at egne meninger gjelder mange andre, ikke minst andre møtedeltakere.

·  Oppsummeringskuppet. "Nå må vel alle ha sagt sitt, så.."

·  Liksomdemokrati - du får være med, men jeg bestemmer.

·  "Fint at du engasjerer deg, men.."

Lettere å være frekk
Når hersketeknikker brukes, handler det om makt. Da er det en person som ønsker å sette sin vilje i gjennom på bekostning av en annen person sin mening. Politiske debatter på TV kan gi deg en god innføring i hersketeknikk i praksis. Bare legg merke til hvordan politikerne smiler ironisk og himler med øynene når motparten snakker. På denne måten prøver de å vise at de synes motpartens argumenter er helt på jordet. Ved å bruke tydelig kroppsspråk forsøker de også å irritere og forstyrre den andre. Hersketeknikkene gjør det lettere å komme unna med å være frekk.


Brukes av alle?
Berit Ås er professor i sosialpsykologi og er den som fant på begrepet hersketeknikk. Hun sier at selv om kvinner og menn har samme rettigheter i Norge, er det lettere å bli hørt som gutt enn som jente i mange sammenhenger.
SVs Kristin Halvorsen og FrPs Siv Jensen har opplevd dette, og sier ifølge Dagbladet at de har begynt å bruke hersketeknikker selv for å komme til orde i debatter. Både jenter og gutter, kvinner og menn tar i bruk hersketeknikker overfor andre, og ikke minst overfor ungdom.

Ikke la deg distrahere
Du kan komme langt ved å gjennomskue disse teknikkene. Da lar du deg ikke så lett blende av de store ordene eller sjenerende kroppsspråket. Hvis du blir satt ut av det de gjør, har de oppnådd akkurat det de vil. Når teknikken er avslørt, kan du lettere konsentrere deg om innholdet i det som blir sagt. Det er ikke sikkert at innholdet er like kraftig som oppførselen tyder på.

Slik parerer du hersketeknikker

Hersketeknikk: Du blir usynliggjort

Mottrekk: Forsøk å unngå offerrollen. Ikke vis sinne eller frustrasjon. Hevd i stedet rolig din rett til oppmerksomhet. Reager direkte og marker at oppførselen ikke er akseptabel. Hvis folk ikke lytter til deg, stopp opp. Gjør dem oppmerksom på at det er viktig at de lytter.

Hersketeknikk: Du blir latterliggjort
Mottrekk: Ikke la den latterliggjørende kommentaren passere ubemerket. Stopp samtalen og be om en forklaring. Behold roen, men gjør det klart at du ikke aksepterer handlingen.

Hersketeknikk: Informasjon du burde få blir tilbakeholdt
Mottrekk: Minn de andre på at dere er en gruppe der alle bør få bidra. Hvis det skjer gjentatte ganger på arbeidsplassen, gi lederen beskjed om at det er noen strukturelle problemer her som fører til at du ikke får tilgang til all informasjon. Anta i første omgang at tilbakeholdelsen skjer på grunn av dårlig informasjonsstruktur eller ubevissthet fra folk rundt deg.