En ryggsekk med skyld og anger

Fornektelse er sikkert lurt hvis man skal bevare ansikt eller slippe straff, men kanskje mindre lurt for å få ro i sjelen og sinnet, skriver Kirsti MacDonald Jareg.


TEKST: Kirsti MacDonald Jareg

Publisert: 15. mars 2014. Sist oppdatert: 13. mars 2014


«Hva forteller folk til presten når de avlegger skriftemål?» Jeg hadde lurt på dette lenge, og nå fikk jeg anledning til å spørre en med erfaring. Skriftestolene i katolske kirker har en mystisk og litt eksotisk karakter. Det nærmeste bekjentskapet jeg har med dem, er fra kinofilmer der de uhyrligste forbrytelser hviskes gjennom den perforerte veggen som skiller presten og den skriftende. Taushetsplikten er absolutt, så selv den nedrigste handling og det verste overgrep kan bekjennes med en visshet om at hemmeligheten forblir hos presten.

Skriftemålet og tilgivelse fra Gud er ikke mitt anliggende, men bringer meg allikevel til kjernen i dagens spalte, nemlig ærlighet og mot. «Ærlighet» handler om å skille mellom sant og usant, men også om å framstå som en autentisk person – ganske enkelt å stå for hvem man er og hva man gjør. VIA Institute on Character, en forskningsinstitusjon innenfor fagfeltet positiv psykologi, har forsøkt å kartlegge menneskelige dyder på tvers av tid og rom. Ifølge dem er karakterstyrken «ærlighet og autentisitet» et uttrykk for en av seks grunnleggende dyder, nemlig «Mot».

Mennesker som ikke står ved sine gale handlinger og bærer på en ryggsekk av skyld og anger, går igjen i kunst og litteratur, og det ender svært sjelden godt med dem. Et av de mer ekstreme eksemplene finner vi i skuespillet «Richard III», der William Shakespeare lar myrdede mennesker dukke opp som gjenferd i drømmene til kong Richard III natten før det siste, avgjørende slaget i hans liv. Én etter én anklager de ham for hans misgjerninger og forutsier hans undergang: «Let me sit heavy on thy soul to-morrow!»
Forsoning og tilgivelse

De fleste kan heldigvis ikke måle seg med den plagede kongen når det gjelder svart samvittighet, men hva slags rom har vi i hverdagen for å erkjenne skyld og ansvar? Hvor går vi for å snakke om handlinger vi angrer på? Hva blir responsen? Vi bruker mange språklige hverdags-fraser for å fjerne andres skyldfølelse. En naturlig refleks er å si noe i retning av «du mente det jo ikke vondt», «du hadde jo ikke noe valg» eller «han var jo ikke så grei mot deg heller, da». Vi mener det godt, men de trøstende frasene stenger muligheten til å snakke om anger, skyld og behov for tilgivelse.

Når folk oppsøker skriftestolen, ligger det i sakens natur at de synes de har gjort noe galt. Først og fremst antar jeg at de skriftende søker tilgivelse, men de vet også at de møter en som ikke dømmer dem, en som er forberedt på å høre om ugjerninger uten å bagatellisere dem eller bli sjokkert. De møter en prest som har en rituell måte å takle situasjonen på og et sted der man kan være anonym.

I forlengelse av dette synes jeg det er interessant å tenke over hva slags signaler terapirommet sender ut. Er det et godt sted å snakke om anger, skyld, forsoning eller tilgivelse? Det er allment akseptert at man kan fortelle om andres krenkelser, vold eller overgrep. Men er det like innlysende at man kan fortelle om egne gale handlinger? Er man trygg på at disse ikke fordømmes eller bagatelliseres? Er man sikker på at terapeuten tar dem på alvor?

La meg gå tilbake til skriftestolen. Det hele begynte med at jeg hadde tatt turen til den katolske St. Patrick-kirken i byen Drogheda nord for Dublin. Jeg var i Irland fordi jeg skriver en reiseskildring fra den grønne øya, og nå hadde jeg gått innom St. Patrick for å se på et hode, ja nettopp, et hode, som pilegrimer oppsøker for å helbredes for sykdommer.
Å lette sjel og hode

Så hva er historien bak hodet? På slutten av 1600-tallet ble den irske katolske erkebiskopen St. Oliver Plunkett brakt til London og anklaget for å planlegge et komplott mot den engelske kongen. Plunkett ble dømt til å bli hengt, trukket og kvartert i London, en straff som britene hadde for vane å ilegge personer anklaget for høyforræderi. Nå var beskyldningene mot Plunkett falske, men innrømmelsen av dette kom for sent for hans del. Men én god ting kom det ut av tragedien: Gjennom å bestikke bøddelen, sikret noen forutseende katolikker seg hodet hans som etter diverse omveier havnet tilbake i Irland.

Jeg ankommer St. Patrick-kirken midt under morgenmessen. Prestens stemme når meg gjennom høyttalere utenfor døren. Jeg er i villrede. Kan man gå inn midt under en messe, eller er høyttalerne et hint om at forsentkommere må ta til takke med å stå utenfor?

Mens jeg står og funderer på hva jeg skal gjøre, åpner døren seg og en eldre kvinne kommer ut med en rosenkrans i hånden. Hun forlater messen! Hvis noen tar seg friheten til å forlate en messe, kan det umulig være så ille å gå inn, selv om man ikke er presis?

Det lukter voks i kirken. Alle ligger på kne ved benkeradene, så jeg setter fra meg sekken, kneler med foldete hender og forsøker å gli inn tross kamera og fjellbukser. Det må lyse lang vei at jeg er en fremmed, men alternativet, å sette seg på benken mens alle ligger på kne, virker verre. Jeg kikker stjålent på de andre og mumler litt når de ber. Presten hever et blankt vin-beger bak et hvitt, stort marmor-alter og ringer deretter med en liten klokke, det skingrer gjennom kirken og alle reiser seg og går fram mot alteret. En eldre kvinne hjelper presten med å dele ut oblat-kjeks til nattverden. Det er grenser for å gi seg ut for noe jeg ikke er, så jeg blir ved posten, knelende ved den bakerste benken.

Messen er over. Jeg rusler nølende bort til St. Oliver Plunketts hode, som ligger i en glassmonter. Jeg synes det er grotesk og skremmende med et tre hundre år gammelt hode til allmenn beskuelse, men mange finner trøst, lindring og håp i relikvien som skal ha helende kraft.

I Irland er man sjelden lenge alene med mindre man ønsker det selv. Snart kommer jeg i prat med en hyggelig pensjonist. Michael Coyle venter på sin kone, som er ute på et ærend etter morgenmessen, og i mellomtiden tilbyr han seg å bli min omviser. Jeg benytter sjansen til å spørre ham: Hva forteller man presten når man går til skriftemål? Hva slags handlinger dreier det seg om? «Å nei, det forteller jeg ikke», sier han. «Jeg mener sånn generelt», sier jeg. «Å ja. Sånn generelt. Løgner. Baksnakking. Skulking av messe. Om man har spist kjøtt på fredag eller Askeonsdag. Eller hvis man har begjært sin nestes hustru.» Vi ler så dempet og verdig som vi kan foran hodet til stakkars Plunkett.

Jeg har nok et spørsmål til Coyle. «Tror du det er positive helsemessige konsekvenser av å snakke med noen når man har gjort noe galt?», sier jeg, «tror du skriftemål kan være sunt for den psykiske helsen?». Coyle nikker. «Skriftemålet letter sjelen, men også hodet», sier han. «Når jeg går derfra, er jeg mye lettere og roligere til sinns.»
Det fulle ansvar

Den norske psykiateren Atle Roness bekrefter Coyles erfaring. Roness skriver i en kronikk for noen år tilbake: «Det er god mentalhygiene å gå til skrifte. Det har vært postulert at det er færre selvmord hos katolikker enn hos protestanter, og at dette skyldes katolikkenes skriftemålepraksis.»

La én sak være sagt: Terapirommet og skriftestolen har helt forskjellige funksjoner. Når noen går lettet ut fra en skriftestol, er det kanskje med troen på at man har fått tilgivelse fra Gud. En slik tilgivelse har ingenting med terapirommet å gjøre. Det som er mitt anliggende, er motet til å stå for det vi gjør, og at dette er et første skritt mot endring eller forsoning med andre mennesker.

Så hva skjer når man velger den motsatte strategien? Gang på gang hører jeg for eksempel advokater si på vegne av sin klient at vedkommende «ikke erkjenner straffeskyld». Det hender selvsagt at folk virkelig er uskyldige, eller at det er sterkt formidlende årsaker til at de handlet som de gjorde. Det er ikke disse sakene jeg er opptatt av her. Jeg snakker om saker der alle beviser peker mot den mistenkte, og der vedkommende vanligvis også får en dom. Som en allmenn borger som ikke kan juss, spør jeg meg: Hvordan er det mulig at så mange ikke erkjenner straffeskyld selv om det viser seg at de er skyldige? Og som psykolog spør jeg meg om det lurt for den psykiske helsen? Er ikke innrømmelse av ansvar for egne gale handlinger en verdifull kompass-pil i livet? Og risikerer man ikke at skyld og ansvar som ikke erkjennes, dukker opp i andre forkledninger, som mareritt, depresjoner eller angst?


Fornektelse er sikkert lurt hvis man skal bevare ansikt eller slippe straff, men kanskje mindre lurt for å få ro i sjelen og sinnet enten man sitter i skriftestolen, terapirommet, sammen med en venn eller i fengsel. Det hadde vært befriende å høre flere advokater si: «På vegne av min klient vil jeg formidle at han tar det fulle ansvar for det han har gjort, han er oppriktig lei seg for det, han vil komme til bunns i hvorfor han gjorde det, og sørge for at det aldri gjentar seg.»