Refleksjoner.

Ondskap hva er det?

I de siste årene er det skjedd en del hendelser av den mindre bra sorten som har gjort at jeg i det siste har fundert veldig mye rundt begrepet "Ondskap" da det er et nytt begrep for meg som jeg sjelden har måttet forholde meg til. Nå som jeg har blitt utsatt for direkte ondskap ville jeg sette meg inn i hva det er som definerer " Ondskap og hva som fremkaller det.  Har googlet litt og funnet forskjellige definisjoner vedrørende begrepet. 


Vår forståelse av onde gjerninger.

Vår forståelse/allmennheten av onde gjerninger er når noen dreper, voldtar, eller forulemper andre mennesker, kan vi enten forstå det som ondskap eller sykdom. Dette er et uhyre vanskelig dilemma, og ikke minst et etisk spørmål.

Ondskap defineres på svært mange forskjellige måter, mye avhengig av kultur og religiøs forankring. Tradisjonelt sett spesielt innenfor en kristelig referanseramme handler ondskap om handlinger, evt. tanker og ideer knyttet til synd. En slik definisjon finner vi bla på wikipedia.org, og i samme oppslagsverk defineres ondskap som "moralsk forkastelig" "Korrupt" "Destruktivt "egoistisk" eller avsindig.

Psykologisk og filosofisk forståelse av ondskap
Innenfor et filosofisk eller psykologisk perspektiv har blandt annet Roy F Baumeister og Lars H Svendsen skrevet bøker om ondskap. I følge disse involverer ondskap et intensjonelt ønske om å skade andre mennesker, andre igjen kritiserer denne definisjonen og mener at definisjonen blander ondskap med det vi forstår som aggresjon, to begreper de mener bør holdes adskilt. I boken "Ondskapens Psykologi" diskuteres Kuschel og Zand ondskap og havner på en litt annen definisjon.


"…those that in their character are extreme and cross-frontier in the cultural and social context where they appear, and have as a purpose to reduce others' quality of life (physically and/or psychological) and when the act is committed without empathy for who it is affecting"

En slik definisjon av ondskap ligger sannsynligvis tettest opptil den mest aksepterte forståelsen av fenomenet, men det gir ikke noe svar på det andre, og langt mer intrikate dilemmaet som handler om årsaken til ondskap. 

En ganske vanlig antakelse er at ondskap kobles til individets frie valg og dermed står individet ansvarlig for sine handlinger. Sykdom og Sinnsforvirring representerer mangel på valg, noe som indikerer at individet ikke står ansvarlig for sine handlinger. Ved ondskap dømmes man til fengsel og straff, mens ved galskap ordineres behandling. 

Hvilke verdier og normer er da mennesker i dag formet av i form av at det er enkelt å strø om seg med setninger som " Du er direkte ond" "Du er full av ondskap" Det er det ondeste noen, noen gang har sagt til meg" uten noen som helst begrunnelse eller konkrete eksempel.

Det er tross alt et sterkt begrep å bruke i noen som helst situasjon overfor andre mennesker. Som for meg vitner om dårlig ord forråd og stort behov for å heve seg selv over andre.

Det får meg til å undre på hva som er drivkraften når noen føler de må bruke så sterke ord som ondskap for å uttrykke seg. Vel det kan en bare spekulere i.

Jeg vil like vel nevne noen punkter om hvorfor:

• Lav selvfølelse
• Oppnå følelsen av makt
• Få motparten til å føle seg liten
• Oppheve seg selv
• En forsvarsmekanisme
• En kamuflasje av egne feiltrinn
• Vet ikke bedre
• Psykisk lidelse
• Rusproblemer
• Følger flokken

I mitt hodet er begrepet "ondskap" et ord som sjelden eller aldri brukes, da jeg foretrekker å gå inn i relasjoner med et åpent sinn. Jeg tror på det gode i mennesker og fokuserer på deres positive sider i stede for de negative. Jeg har vel kanskje en tendens til å se forbi de negative sidene ved mennesker jeg treffer eller er nær og gjerne finne forklaringer og unnskyldninger på deres vegne.

Jeg har lært tre nye ord i denne tiden, som jeg tidligere ikke har hatt noe forhold til eller som har fått plass i mitt vokabular. Ordene er:  "Ondskap, "Hat" og "Hevn". For meg er dette sterke ord å bruke, og spesielt mot andre mennesker, og ellers alle levende skapninger.

Vi har vel alle vært der at man fantaserer om å ta igjen, ta hevn og kose oss med de verst tenkelige tanker og pønsker ut det verste av det verste, mot de som har såret oss, ønske om hevn og ondskap kan oppta tankene våre helt i en periode, i det minste så skal den/de personene få lide for det de har gjort. Jeg har vært der og det har helt sikkert dere også.

De aller fleste av oss lar det blir med tankene og etter en stund forsvinner de helt. Derimot er det noen som ikke har denne sperren i det hele tatt og man kan undres hvorfor. Hva de vil oppnå?, hva som er driver dem? og hva er det som får dem til å tro at det er akseptabel oppførsel og at slike metoder fungerer?

Mine tanker rundt dette er mange og jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om det.
I hovedsak tror jeg at mennesker som har behov for å hevde seg selv i form av ondskap og hevn, har forferdelig dårlig selvbildet og lav trygghet i seg selv.

Til dels tror jeg også at miljøfaktor har en del å si, hva og hvem en omgir seg med osv. og til dels arv og oppvekst. Av disse tror jeg miljøfaktoren veier tyngst. Påvirkning fra ytre forhold som kommer fra de man føler størst tilhørighet til over tid, om disse miljøfaktorene er dominerende i livet ditt så tror jeg ikke veien er så lang for å ta i bruk ufine metoder for å heve seg selv over andre og ty til ukvemsord og psykologisk spill for å få de/den andre til å føle seg liten. Det er da gjerne andre, enkelt individ eller gruppe som står bak og manipulerer vedkommende, lærer vedkommende at dette er rette måten gjøre det på. Er man utsultet på positiv anerkjennelse og har lavt selvbilde så er man et lett bytte.

"What comes around, Goe's around."